Fremmede språk, fremmede kulturer, fremmede problemer. En reise gjennom Ecuador, Peru, Bolivia og Brasil ga norske journalistøyne et nytt og friskere blikk. Og inspirasjon til nye reiser.Reisen ble innledet med en uke på språkskole i Quito, Ecuador. Grunnleggende kjennskap til spansk er i Sør-Amerika ikke kun en fordel, det er en forutsetning. Engelsk er lite utbredt og nærmest fraværende utenom større byer. Problemstillingen er heller hvorvidt spansk er tilstrekkelig. Særlig i Andesfjellene er ulike indianerdialekter dominerende og om spansk snakkes er det ofte i varianter fjernt fra skole-spansk. I Brasil er engelsk mer utbredt enn i Sør-Amerika forøvrig, men da helst i større byer og typiske turiststeder. Med noe spansk og en portugisisk reiseordbok er det fullt mulig å kommunisere med ikke engelsktalende.
Kommunikasjon er i det hele en stor utfordring. Ikke bare språklig, men også kulturelt. Som hvit europeer er det umulig å reise i Sør-Amerika som en anonym observatør. For sør-amerikanere flest representerer en vestlig person en livsstil og økonomisk kraft fjernt fra deres egen hverdag (dette inkluderer også frilansere med begrenset økonomisk spillerom). En blir betraktet utifra deres forhåndsoppfatninger om hvordan personer fra Vesten er, noe som gjør det vanskeligere å kommunisere på likefot. Forsåvidt et verdifullt hint om hvordan ikke-europeere opplever å komme til Norge.
Jeg valgte å reise som en typisk ryggsekkturist. Å ikle seg journalistrollen med stor bravur er ikke alltid det beste grunnlaget for å komme folk nærmere inn på livet, særlig ikke når en i utgangspunktet representerer et fremmedelement. "Economista" virker i tillegg som en bedre tittel å oppgi ved grensepasseringer enn "periodista". Alle landene jeg besøkte hadde en mer eller mindre fjern fortid som militærdiktatur, og demokratiet som styresett har ikke satt seg like godt i alle land. I Bolivia var det massive sammenstøt mellom politi og militære kun få dager før jeg kom til hovedstaden La Paz. Brasil krever en spesiell visumsøknad for journalister, men som turist er grensepasseringen stort sett en formalitet.
Reisen ble gjennomført uten konkrete reportasjeideer på blokka. Dette for å unngå at forhåndsoppfatninger og konkrete ideer skulle legge for sterke føringer for opplevelsen og erfaringen: Historiene fikk komme naturlig undervegs, ikke oppsøkes aktivt. Likevel førte jeg jevnlig notater, selv om ikke dagens opplevelser umiddelbart framstod som egnet reportasjestoff. I løpet av reisen ble det levert reisebrev til avisa Driva, noe som også bidro til å skjerpe blikket og slik unngå å falle inn i "turist-modus". En egen reportasje om kvegfrakt i Amazonas er under utarbeidelse for Landbrukstidende. Annet materiale er under utarbeidelse med sikte på salg til diverse aviser og tidsskrifter.
Reiseruten ble grovt skissert før avreise, men mest som et utgangspunkt og ikke som en forpliktende plan. Et råd som jeg prøvde å følge og som jeg gjerne gir videre, er å ikke legge inn for stramme tidsfrister. Ting tar tid, rutetabeller og avgangstider må aldri betraktes som absolutte sannheter. Et annet råd kan være å starte planlegginga i god tid, legge vekk planeneen stund til modning, før de tas fram igjen. Uten egne referanser fra reisemålet er det vanskelig å finne egne mentale kroker å henge all informasjon på, derfor kan det vært lurt å la denne synke inn litt før en oppsøker mer informasjon. Da får en også gått noen runder med seg selv om hva en egentlig har lyst til å oppleve på reisen - selv om dette i realiteten er vanskelig å vite før reisen faktisk er gjennomført.
Totalkostnaden kom på rundt 40 000 kroner, eller 400 kroner per dag. Det inkluderer vaksiner, flybilletter tur-retur Sør-Amerika, en ukes språkkurs, transport i Sør-Amerika, mat og overnatting, organiserte turer, m.m.
En stor takk til Norsk landbruksjournalistlag. Stipendet på 5 000 kroner utgjorde et viktig økonomisk bidrag.
Om noen av NLJs medlemmer ønsker mer informasjon/tips om Sør-Amerika er det bare å ta kontakt på e-post, sivertmauset@hotmail.com
Sivert Mauset, frilanser
