Bonde Sakio Takahashi står i sentrum, men likevel på sidelinja. Omkranset av internasjonale landbruksjournalister er det mange spørsmål om annerledeslandet Japan. Ikke minst i forhold til WTO. Her mener mange Japan parkerer seg på sidelinja, sammen med blant andre Norge.

For oss utlendinger fremstår Japan som et kontrastenes land. Østens tradisjoner og kultur er tett sammenvevd med vestlige normer, effektivitet og høyteknologi. For japanerne er det naturlig.

Mat er en viktig del av kulturen. Noen ganger er det vanskelig å skille funksjonen mat som næring eller mat som en del av symbolikk og tradisjoner. Denne sterke bindingen gjør at japanerne vil skjerme sitt tradisjonelle landbruk med tilhørende verdier.

Samtidig sliter jordbruket. En bruksstørrelse på 17 dekar og gjennomsnittalder over 60 år viser ei næring uten særlig tro på framtida. Det er mer å hente i byen - både med jobber, penger og ikke minst kulturelle tilbud. Kjente problemstillinger slik vi kjenner det fra Norge.

Et annet fellestrekk er at det japanske jordbruket også befinner seg i toppen på OECD sin subsidieliste. Sjølforsyningen er også lav. 40 prosent ligger under vårt nivå, og det gjør Japan til et av verdens største importland for mat. Det er lett å slå fast at Norge og Japan har mange felles interesser i forhold til WTO.

Ris og kjøtt

Sakio Takahashi er en av mange japanske bønder som i fjor høst fikk busslaster med internasjonale landbruksjournalister inn på tunet. Japan var nemlig vertskap for den 51. IFAJ-kongressen (International Federation of Agricultural Journalists), hvor gardsbesøk var en viktig del av programmet.   

Sakio Takahashi er ikke lengre en typisk japansk bonde. Fra han overtok bruket i 1980 er kjøttproduksjon utvidet fra sju til 95 ammekyr! Det siste lasset med ris ble levert i 2005. Dette til tross for at bruket ligger midt i et risproduksjonsområde i Tohoku-regionen nord i landet. Rundt bruket ligger tradisjonelle rismarker. En mosaikk av små flater med kanaler og dreneringssystem for å kontrollere nivået med vann i de ulike fasene i risproduksjonen.

 Vakkert kulturlandskap, men ikke særlig lønnsomt om vi forstår Takahashi rett. Men hvordan er det mulig å drive å drive så stort med kjøtt, når selve bruket er på 100 dekar? Attpå til er en del av dette jord som ikke er produktiv!

Leie- og produksjonsavtale

Sakio Takahashi har i utgangspunktet nok egenprodusert fôr, sjøl om det ikke er uvanlig at japanske kjøttprodusenter importerer det meste av fôret. For eksempel hvete og høy fra Canada, og mais/soya fra USA. I tillegg benyttes halm fra japansk risproduksjon.

Takahashi driver kontraktproduksjon hvor samvirket gir tilbud om jord. En leieavtale med kommunen gjennom samvirkeforetaket Iwate Furusato Agricultural Cooperative sikrer 1000 dekar beiteland og 550 dekar dyrka mark. Avtalen bygger på kontraktproduksjon av kjøtt med forpliktende drift og skjøtsel av beite/dyrka mark.  Sjøl har han den ambisiøse målsetting å bli den beste kjøttprodusenten i Iwate, med en produksjon på over 100 dyr.  Japansk svart kjøttfe (Wagyu) ligner Angus av utseende. I den japanske tradisjonen er det lang framforingstid, hvor et høyt fettinnhold gir saftig og godt smakfull biff. Noen bruker også øl og massasje for å oppnå ekstra mørt og godt kjøtt med tilsvarende høye priser! 

Jordbruk og industri

Sjølforsyningsgraden har gått jevnt nedover, og er halvert siden 1960.  I dag får Japans 127 millioner innbyggere bare 40 prosent av maten fra eget land. Det gjør landet til en av verdens største nettoimportører av mat.

Samtidig er Japan avhengig av eksport av andre varer. Deres sterke økonomi er basert på en eventyrlig teknologisk utvikling og produksjon. Etter atombombene og den tragiske avslutningen på 2. verdenskrig, førte amerikansk okkupasjon fra 1945 til 1952 til at Japan ble sterkere knyttet til Vesten.  Landet gjennomførte en bemerkelsesverdig økonomisk gjenoppbygging, og fikk et voldsomt forsprang i forhold til resten av Asia. Made in Japan ble et begrep.

Annerledeslandet 

Eksportlandet Japan ønsker fri adgang til vestlige markeder. Samtidig bruker de toll og subsidier for å beskytte eget jordbruk mot import fra andre land. Hvor er logikken, spør de vestlige journalistene? Som en amerikansk kollega spurte: Hvorfor får ikke vi selge kjøtt til Japan når dere selger biler til oss?

I en argumentsamling presenterer japanerne sitt syn på jordbruket og deres holdning til WTO. Hovedargumentet er nettopp den lave sjølforsyningen og det faktum at de importerer 60 prosent av matvarene målt i kilokalorier. På den bakgrunn har japanske politikere og bønder vanskelig for å forstå kravet om lavere tollbarrierer fra USA og andre pådrivere i WTO.

Basisvarer som ris, smør og mjølk har riktignok en tollsats på flere hundre prosent, mens gjennomsnittet av alle landbruksprodukter ligger på 11,7 prosent. Det er lavere enn de fleste land, inkludert EU.

Tradisjon og myter

I en presentasjon mener professor Nobuhiro Suzuki ved Universitetet i Tokyo (Departement of Global Agricultural Sciences), at det også er en myte at Japan subsidierer egen landbruksproduksjon mer enn mange andre land.  De har gått vekk fra direkte prisstøtte på produkter, og ligger på samme nivå som USA, og lavere enn EU.

-Vi må kompromisse i forhold til WTO. Men som vin betyr mye for Frankrike, betyr ris mye for oss. Det er tett knyttet til historien, og vi har prøvd å importere ris uten av noen ville kjøpe. Konsumentene er opptatt av kvalitet, og er skeptisk til for eksempel import fra Kina. Europeisk mat fremstår derimot som pålitelig, og har et godt rykte, sier Suzuki.

Norge og Japan

Med denne holdningen er det naturlig at Norge og Japan finner hverandre i WTO-sammenheng. De hører begge til den såkalte vennegruppen G10, som har sammenfallende synspunkter innen WTO. Landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen besøkte i fjor høst sin japanske kollega Masatoshi Wakabayashi. Her ble de enige om å holde nær kontakt og intensivere samarbeidet i G10.

-Det er oppmuntrende at vi har en felles tilnærming der en skal kjempe mot forslaget om et tolltak for at landene kan ha et varierende antall sensitive tollinjer innenfor et bredt produktspekter. Videre at kvoteutvidelsen for sensitive jordbruksprodukter ikke blir for stor, uttalte blant annet Riis-Johansen.

Japans utfordringer

Japan og Norge har tilsynelatende mange felles utfordringer. Begge har en jordbrukspolitikk som handler om mer enn å produsere mat på en mest mulig effektiv måte. I Norge er det distriktspolitikk med blant annet bosetting og kulturlandskap. I Japan er det tradisjoner og historie.

Ris fra Kina eller kjøtt fra Vesten når kanskje ikke opp i forhold til smak og kvalitet. Men det handler også om følelser.

Spesielt er ris er mye mer enn mat. Det er både kultur og religion. I det ligger forståelsen og utfordringene. Både for Japan og WTO.   

Landbruksjournalistene kom tett på et land som har store kontraster; Effektiv høyteknologisk industri står side om side med et tradisjonelt småskalalandbruk med store utfordringer. Det var mye å rapportere hjem om. Foto: Jon Schärer